Fortell folk hva du virkelig mener

21 Dec

Har vi glømt at livet en dag stopper ?
En dag ba en lærer sine elever skrive navnene på sine
medstudenter ned på 2ark- de skulle sette av litt plass mellom
hvert navn.
Hun ba dem tenke på det beste de kunne si om hver eneste person,
og skrive dette ned under den enkeltes navn.
Det tok klassen resten av timen å fullføre oppgaven, og da de
alle forlot rommet, leverte alle inn sin oppgave.
Neste lørdag lagde læreren en liste til hver eneste elev, hvor
det stod hva de andre elever hadde sagt om personen.
Om mandagen ga læreren hver enkelt elev hennes eller hans liste.
Om kort tid smilte alle elevene. “Virkelig” hørte hun bli hvisket.
“Jeg visste ikke, at jeg betød så mye for noen”, og “Jeg visste
ikke, at de andre liker meg så mye”, var de fleste kommentarer.
Ingen nevnte senere disse listene.
Hun visste ikke, om de visste eller diskuterte listene med sine
foreldre, men det betød ikke noe.
Oppgaven hadde hatt den effekt, hun ønsket.
Elevene var tilfredse med seg selv og hverandre. Gruppen
arbeidet videre.
Mange år senere, ble en av elevene drept i Vietnam, og læreren
deltok i begravelsen.
Hun hadde aldri før sett en militærperson død i en kiste.
Han så så fin og så voksen ut også. Kirken var fylt med vennene
hans, og en etter en gikk de alle en siste gang forbi kisten.
Læreren var den siste, som velsignet den døde i kisten.
Når hun står der, kommer en av soldatene, som var med å bære
kisten, bort til henne. “Var du Marks matematikklærer?”
Hun nikket “ja.” Så sa han: “Mark snakket mye om deg”
Etter begravelsen deltok de fleste av Marks tidligere
klassekamerater i en sammenkomst.
Marks mor og far var også der, helt tydelig ville de gjerne
snakke med hans tidligere lærer.
“Vi vil gjerne vise deg noe” sa hans far, mens han tok
lommeboken sin opp av lommen.
“De fant dette på Mark, da han ble drept.
Vi tenkte at du ville gjenkjenne dette”.
Mens han forsiktig brettet ut to papirstykker, papir som tydelig
var blitt tapet sammen, pga. slitasje av de mange gangene,
det hadde vært brettet sammen.
Læreren visste uten å se papiret, at det var det samme papiret,
som hun hadde skrevet alle de fine ting, kameratene hadde sagt
om Mark. “Tusen takk fordi du gjorde dette” sa Marks mor. “Som du kan
se,satte Mark det meget høyt.”
Alle Marks kamerater samles omkring henne, Charlie smilte skjevt
og sa, “jeg har også fortsatt min liste, den ligger øverst
på skrivebordet mitt hjemme.” Chucks hustru tilføyde, “Chuck ba spesielt om, at dette ble limt inn i våres bryllupsalbum.”
“Jeg har også mitt, det er i min dagbok” sa Marilyn.
Så tok Vicky, en annen klassekamerat, fram sin lommebok og
viste sin slitte liste frem for gruppen, og sa stolt. “Jeg har
det alltid med meg, jeg tror vi alle har gjemt på våres liste.”
Da satte læreren seg endelig ned og gråt.
Hun gråt for Mark og for alle hans venner, som aldri ville se
ham igjen.
De fleste mennesker i dag oppfører seg, som om de har glemt
at livet en dag stopper. Ingen av oss vet, når denne dag kommer.
Så vær snill, fortell de mennesker du setter pris på å og synes
om, at de er spesielle og viktige. Fortell dem det, før det er
for sent

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: